Aksjekompensasjon Hva er aksjekompensasjon Aksjekompensasjon er en måte selskaper bruker aksjeopsjoner til å belønne ansatte. Ansatte med opsjoner må vite om deres aksje er opptjent og vil beholde fullverdien selv om de ikke lenger er ansatt hos det selskapet. Fordi skattemessige konsekvenser avhenger av markedsverdien av aksjen, hvis aksjen er gjenstand for skattefradrag. Skatten må betales kontant, selv om ansatt er betalt av egenkapitalkompensasjon. BREV NEDBESTILLING AV BONDEN Fordi oppstart normalt ikke har kontanter tilgjengelig for å kompensere ansatte, kan selskapene tilby aksjekompensasjon i stedet. Ledere og ansatte kan dele i selskapets vekst og fortjeneste på den måten. Imidlertid må mange lover og overholdelsesproblemer overholdes, for eksempel forpliktelse, skattemessig behandling og fradragsrett, registreringsproblemer og kostnadsutgifter. Ved opptjening lar selskapene kjøpe et forhåndsbestemt antall aksjer til en fast pris. Bedrifter kan veksle på en bestemt dato eller på månedlig, kvartalsvis eller årlig plan. Tidspunktet kan settes i henhold til bedriftens overordnede eller individuelle resultatmål som er oppfylt, eller både tid og ytelseskriterier. Vestingsperioder er ofte tre til fire år, vanligvis etter begynnelsen av det første årsdagen av datoen da en ansatt ble kvalifisert til aksjekompensasjon. Etter at han er innvilget, kan arbeidstaker utøve sin aksjekjøpsopsjon når som helst før utløpsdatoen. For eksempel får en ansatt rett til å kjøpe 2000 aksjer til 20 per aksje. Opsjonene utgjør 30 per år over tre år og har en løpetid på 5 år. Arbeidstaker betaler 20 per aksje ved kjøp av aksjen, uavhengig av aksjekursen, over femårsperioden. Aksjeopsjoner Aksjestyrkingsrettigheter (SAR) lar verdien av et forhåndsbestemt antall aksjer betales kontant eller aksjer. Phantom aksje betaler en kontant bonus på et senere tidspunkt som tilsvarer verdien av et bestemt antall aksjer. Medarbeideroppkjøpsplaner (ESPPs) lar ansatte kjøpe selskapsaksjer med rabatt. Begrenset aksje - og begrenset aksjeenhet (RSU) lar ansatte motta aksjer gjennom kjøp eller gave etter å ha jobbet i et bestemt antall år og oppfylle prestasjonsmål. Utøvelse av aksjeopsjoner Aksjeopsjoner kan utøves ved å betale kontant, bytte aksjer som allerede eies, arbeide med en børsforhandler på samme dagssalg eller gjennomføre en salgstransaksjon. Et selskap tillater imidlertid bare en eller to av disse metodene. For eksempel begrenser private selskaper vanligvis salget av overtagne aksjer til selskapet går offentlig eller selges. I tillegg tilbyr private selskaper ikke salg til dekning eller samme dagssalg. SOS: Regnskap for ansatteaksjonsopsjoner Av David Harper Relevans over Pålitelighet Vi vil ikke revidere den oppvarmede debatten om hvorvidt selskapene skal bekostne ansattes opsjoner. Vi bør imidlertid etablere to ting. For det første har ekspertene i Financial Accounting Standards Board (FASB) ønsket å kreve opsjonsutgifter siden tidlig på 1990-tallet. Til tross for politisk press ble utgifter mer eller mindre uunngåelig da International Accounting Board (IASB) påkrevde det på grunn av bevisst press for konvergens mellom amerikanske og internasjonale regnskapsstandarder. (For beslektet lesing, se Overvåkning over alternativutgifter.) For det andre er det en lovlig debatt om de to primære kvaliteter av regnskapsinformasjon: relevans og pålitelighet. Regnskapet viser standarden som er relevant når de inkluderer alle materielle kostnader som selskapet pådrar seg - og ingen seriøst nekter at opsjoner er en kostnad. Rapporterte kostnader i regnskapet oppnår standarden på pålitelighet når de måles på en objektiv og nøyaktig måte. Disse to kvaliteter av relevans og pålitelighet kolliderer ofte i regnskapsrammen. Eiendom er for eksempel båret til historisk kost, fordi historisk kost er mer pålitelig (men mindre relevant) enn markedsverdi - det vil si at vi kan måle med pålitelighet hvor mye som ble brukt til å erverve eiendommen. Motstandere av utgifter prioriterer pålitelighet, og insisterer på at opsjonskostnader ikke kan måles med konsistent nøyaktighet. FASB ønsker å prioritere relevans, å tro at det er omtrent riktig å fange en kostnad er viktigere enn å være nettopp feil når man utelater det helt. Opplysning nødvendig men ikke anerkjennelse for nå I mars 2004 krever den nåværende regelen (FAS 123) opplysning, men ikke anerkjennelse. Dette innebærer at opsjonskostnadsestimater må opplyses som en fotnote, men de må ikke regnskapsføres som en kostnad i resultatregnskapet, der de vil redusere rapportert overskudd (inntjening eller nettoinntekt). Dette betyr at de fleste selskaper faktisk rapporterer fire inntekter per aksje (EPS) - med mindre de frivillig velger å gjenkjenne opsjoner som hundrevis allerede har gjort: På resultatregnskapet: 1. Grunnleggende EPS 2. Utvannet EPS 1. Pro Forma Basic EPS 2. Pro Forma fortynnet EPS Fortynnet EPS fanger noen alternativer - de som er gamle og i penger En viktig utfordring i beregning av EPS er potensiell fortynning. Spesielt hva gjør vi med utestående, men ikke-utøvde opsjoner, gamle opsjoner gitt i tidligere år som enkelt kan konverteres til vanlige aksjer når som helst (Dette gjelder ikke bare aksjeopsjoner, men også konvertible gjeld og enkelte derivater.) Fortynnet EPS forsøker å fange denne potensielle fortynningen ved bruk av treasury-stock-metoden som er illustrert nedenfor. Vårt hypotetiske selskap har utestående 100.000 aksjer, men har også 10.000 utestående alternativer som er alle i pengene. Det vil si at de ble gitt med en kurs på 7, men aksjen har siden steget til 20: Grunnleggende EPS (netto inntektsandeler) er enkelt: 300.000 100.000 3 per aksje. Utvannet EPS bruker treasury-stock-metoden til å svare på følgende spørsmål: hypotetisk, hvor mange vanlige aksjer vil være utestående hvis alle alternativer i penger er utøvd i dag. I eksemplet som er diskutert ovenfor, vil øvelsen alene legge til 10.000 felles aksjer til utgangspunkt. Den simulerte øvelsen vil imidlertid gi selskapet ekstra penger: Opptjeningsutbytte på 7 per opsjon, pluss en skattefordel. Skattefordelen er ekte kontant fordi selskapet får redusert skattepliktig inntekt ved opsjonsgevinsten - i dette tilfellet 13 per opsjon utøvet. Hvorfor Fordi IRS skal samle inn skatt fra opsjonshaverne som betaler alminnelig inntektsskatt på samme gevinst. (Vær oppmerksom på at skattefordelen refererer til ikke-kvalifiserte aksjeopsjoner. Såkalte incentivaksjoner (ISOs) kan ikke være fradragsberettigede for selskapet, men færre enn 20 av de tildelte opsjonene er ISOs.) Leter se hvordan 100 000 vanlige aksjer blir 103.900 utvannede aksjer under treasury-stock-metoden, som husker, er basert på en simulert øvelse. Vi antar utøvelsen av 10 000 penger i pengene, dette legger til 10 000 vanlige aksjer til basen. Men selskapet får tilbake opptjeningsutbytte på 70 000 (7 utøvelseskurs per opsjon) og en kontant skattefordel på 52 000 (13 gevinst x 40 skattesats 5,20 per opsjon). Det er en kjapp 12,20 kontantrabatt, så å si, per opsjon for en total rabatt på 122.000. For å fullføre simuleringen antar vi at alle de ekstra pengene er vant til å kjøpe tilbake aksjer. Til nåværende pris på 20 per aksje kjøper selskapet 6,100 aksjer. I sammendraget oppretter konverteringen av 10 000 opsjoner kun 3.900 netto tilleggsaksjer (10 000 opsjoner konvertert minus 6.100 tilbakekjøpsaksjer). Her er den faktiske formelen, hvor (M) nåværende markedspris, (E) utøvelseskurs, (T) skattesats og (N) antall opsjoner utøvet: Pro Forma EPS Fanger opp de nye opsjonene som er gitt i løpet av året Vi har gjennomgått hvordan fortynnet EPS fanger effekten av utestående eller gamle opsjoner som er gitt i tidligere år. Men hva gjør vi med opsjoner gitt i inneværende regnskapsår som har null egenkapital (det vil si, forutsatt at utøvelseskursen er lik aksjekursen), men er kostbare likevel fordi de har tidsverdi. Svaret er at vi bruker en opsjonsprisemodell for å estimere en kostnad for å skape en ikke-kontantutgift som reduserer rapporterte nettoinntekter. Mens treasury-stock-metoden øker nevnte av EPS-kvoten ved å legge til aksjer, reduserer proforma-utgiftene telleren til EPS. (Du kan se hvordan utgifter ikke dobler, som noen har foreslått: Utvannet EPS inkorporerer gamle opsjonsbidrag mens proforma utgifter inneholder nye tilskudd.) Vi vurderer de to ledende modellene, Black-Scholes og binomial, i de neste to delene av dette serier, men deres effekt er vanligvis å gi et virkelig verdi estimat på kostnaden som er hvor som helst mellom 20 og 50 av aksjekursen. Selv om den foreslåtte regnskapsregelen som krever utgifter, er svært detaljert, er overskriften en virkelig verdi på tildelingsdagen. Dette innebærer at FASB ønsker å kreve at selskapene estimerer opsjonens virkelig verdi på tidspunktet for tilskudd og registrerer (regnskapsfører) denne regnskapet i resultatregnskapet. Tenk på illustrasjonen nedenfor med det samme hypotetiske selskapet vi så på ovenfor: (1) Utvannet EPS er basert på å dele justert nettoinntekt på 290.000 i en utvannet aksjebase på 103.900 aksjer. Men under pro forma kan den utvannede aksjebasen være forskjellig. Se vårt tekniske notat nedenfor for ytterligere detaljer. For det første kan vi se at vi fortsatt har vanlige aksjer og fortynnede aksjer, hvor fortynnede aksjer simulerer utøvelsen av tidligere innvilgede opsjoner. For det andre har vi videre antatt at det er gitt 5000 opsjoner i inneværende år. La oss anta at vår modell estimerer at de er verdt 40 av 20 aksjekurs, eller 8 per opsjon. Den totale utgiften er derfor 40.000. For det tredje, siden opsjonene våre skjer i fire år, vil vi amortisere utgiften de neste fire årene. Dette er samsvar med prinsippene i praksis: ideen er at vår medarbeider skal levere tjenester over opptjeningsperioden, slik at utgiften kan spredes over den perioden. (Selv om vi ikke har illustrert det, kan selskapene redusere kostnadene i påvente av opsjonsfeil på grunn av ansattes oppsigelser. For eksempel kan et selskap forutsi at 20 av de tildelte opsjonene vil bli fortapt og redusere kostnadene tilsvarende.) Vår nåværende årlige Kostnaden for opsjonsbeløpet er 10.000, den første 25 av de 40.000 utgiftene. Vår justerte nettoinntekt er derfor 290.000. Vi deler dette i både vanlige aksjer og fortynnede aksjer for å produsere det andre settet med proforma EPS-tall. Disse må oppgis i en fotnote og vil sannsynligvis kreve innregning (i resultatregnskapet) for regnskapsår som begynner etter 15. desember 2004. En endelig teknisk notat for de modige Det er en tekniskitet som fortjener noe omtale: Vi brukte samme fortynnede aksjebase for begge utvannede EPS-beregninger (rapportert utvannet EPS og pro forma fortynnet EPS). Teknisk sett økes aksjekursen under proforma utvannet ESP (pkt. Iv på ovennevnte finansregnskap) med antall aksjer som kan kjøpes med den avskrivne kompensasjonskostnaden (det vil si i tillegg til utbytteutbytte og skattefordel). I løpet av det første året, da bare 10 000 av de 40 000 opsjonsutgiftene er blitt belastet, kan de andre 30 000 hypotetisk tilbakekjøpe ytterligere 1.500 aksjer (30 000 20). Dette - i første år - produserer totalt utvannet aksjer på 105.400 og fortynnet EPS på 2,75. Men i det fjerde året, alt annet var like, ville 2,79 ovenfor være riktig som vi allerede hadde fullført utgifter på 40.000. Husk at dette bare gjelder for proforma fortynnet EPS der vi koster kostnader i telleren Konklusjon Utgifter for utgifter er bare et forsøk på å estimere opsjonskostnadene. Forstandere har rett til å si at alternativene er en kostnad, og å telle noe er bedre enn å telle ingenting. Men de kan ikke kreve at kostnadsoverslagene er nøyaktige. Vurder vårt firma ovenfor. Hva om aksjeduven til 6 neste år, og ble der da. Alternativene ville være helt verdiløse, og våre kostnadsoverslag ville vise seg å være betydelig overvurdert mens vårt EPS var undervurdert. Omvendt, hvis aksjen gjorde det bedre enn forventet, ville våre EPS-numre vært overbelastet fordi vår utgift ville vise seg å være undervurdert. For siste gang: Aksjeopsjoner er en kostnad Det er tid for å avslutte debatten om regnskapsmessig for aksjeopsjoner de Kontroversen har gått altfor lenge. Faktisk reglene for rapportering av aksjeopsjoner dateres tilbake til 1972, da regnskapsprinsippstyret, forgjengeren til Financial Accounting Standards Board (FASB), utstedte APB 25. Regelen angav at kostnaden av opsjoner ved bevilgningen datoen skal måles ved egen vurdering av forskjellen mellom den nåværende markedsverdien av aksjene og oppløsningsprisen på opsjonen. Under denne metoden ble det ikke tildelt opsjoner når opsjonsprisen ble satt til dagens markedspris. Begrunnelsen for regelen var ganske enkel: Fordi ingen kontanter skifter hender når tilskuddet er gjort, er utstedelse av aksjeopsjon ikke en økonomisk signifikant transaksjon. Det var mange som tenkte på det tidspunktet. Hva mer var, var lite teori eller praksis tilgjengelig i 1972 for å veilede selskaper i å bestemme verdien av slike uutviklede finansielle instrumenter. APB 25 var foreldet innen et år. Publikasjonen i 1973 av Black-Scholes-formelen utløste en stor boom i markeder for børsnoterte opsjoner, en bevegelse forsterket av åpningen, også i 1973, av Chicago Board Options Exchange. Det var absolutt ingen tilfeldighet at veksten i de handlede opsjonsmarkedene ble speilet av en økende bruk av aksjeopsjonsstipend i utøvende og ansattes kompensasjon. Nasjonalt senter for ansattes eierskap anslår at nesten 10 millioner ansatte mottok aksjeopsjoner i 2000 mindre enn 1 million i 1990. Det ble snart klart i både teori og praksis at opsjoner av noe slag var verdt langt mer enn egenverdien definert av APB 25. FASB initierte en gjennomgang av opsjonsregnskapsregnskapet i 1984, og etter mer enn et tiår med oppvarmet kontrovers, utgitt SFAS 123 i oktober 1995. Det anbefalte ikke at selskapene skulle rapportere kostnaden for opsjoner gitt og for å bestemme sin rettferdige markedsverdi ved hjelp av alternativ-prismodeller. Den nye standarden var et kompromiss som gjenspeiler intensiv lobbyvirksomhet av forretningsfolk og politikere mot obligatorisk rapportering. De hevdet at utøvende aksjeopsjoner var en av de avgjørende komponentene i amerikansk ekstraordinær økonomisk renessanse, så ethvert forsøk på å endre regnskapsreglene for dem var et angrep på Americas enormt vellykket modell for å skape nye virksomheter. De fleste selskaper valgte uunngåelig å ignorere anbefalingen om at de motsatte seg så voldsomt og fortsatte å registrere kun egenverdien ved tildelingsdato, vanligvis null, av deres opsjoner på stock options. Deretter gjorde den ekstraordinære bremsen i aksjekursene kritikere av opsjonsutgiftene, ligner spoilsports. Men siden ulykken har debatten returnert med hevn. Skarpheten av bedriftens regnskapskandaler spesielt har avdekket hvor uvirkelig et bilde av deres økonomiske resultater mange selskaper har malt i sine regnskap. I økende grad har investorer og regulatorer kommet for å innse at opsjonsbasert kompensasjon er en stor forvrengende faktor. Hadde AOL Time Warner i 2001 for eksempel rapportert ansatteopsjonsutgifter som anbefalt av SFAS 123, ville det ha vist et driftsunderskudd på rundt 1,7 milliarder i stedet for de 700 millioner i driftsinntektene som det faktisk rapporterte. Vi mener at saken for kostnadsutgifter er overveldende, og i de følgende sidene undersøker og avviser vi hovedkravene fremsatt av de som fortsetter å motsette seg det. Vi demonstrerer at, i motsetning til disse ekspertsargumentene, aksjeopsjonsstipendier har virkelige kontantstrømimplikasjoner som må rapporteres, at måten å kvantifisere disse implikasjonene er tilgjengelig, er at fotnoteopplysning ikke er en akseptabel erstatning for å rapportere transaksjonen i inntektene oppstilling og balanse, og at full anerkjennelse av opsjonskostnader ikke trenger å emasculate incentiver av entreprenørskapsvirksomheter. Vi diskuterer da bare hvordan bedrifter kan gå om å rapportere kostnaden av opsjoner på resultatregnskap og balanser. Fallacy 1: Aksjeopsjoner representerer ikke en reell kostnad Det er et grunnleggende prinsipp for regnskapsføring at regnskap skal registrere økonomisk vesentlige transaksjoner. Ingen tviler på at handlede alternativer møter det kriteriet tusenvis av dollar verdt er kjøpt og solgt hver dag, enten i over-the-counter markedet eller på utveksling. For mange er imidlertid aksjeselskapsstipendier en annen historie. Disse transaksjonene er ikke økonomisk signifikante, argumentet går fordi ingen kontanter skifter hender. Som tidligere amerikanske eksekutivdirektør Harvey Golub satte den i en 8. august 2002, Wall Street Journal artikkel, er opsjonsopsjoner aldri en kostnad for selskapet, og derfor bør det aldri bli regnskapsført som en kostnad i resultatregnskapet. Den stillingen tåler økonomisk logikk, for ikke å nevne sunn fornuft, på flere måter. For en start trenger verdioverføringer ikke å innebære overføring av kontanter. Mens en transaksjon som involverer en kvittering eller betaling er tilstrekkelig til å generere en opptakbar transaksjon, er det ikke nødvendig. Hendelser som utveksling av aksjer for eiendeler, signering av en leieavtale, tilveiebringelse av fremtidig pensjon eller feriefordeler for inneværende periode ansettelse, eller kjøp av materiale på kreditt alle utløser regnskapstransaksjoner fordi de innebærer overføringer av verdi, selv om ingen kontanter skifter hender på det tidspunktet transaksjon oppstår. Selv om ingen kontanter skifter hender, utstedes aksjeopsjoner til ansatte med et offer av kontanter, en mulighetskostnad, som må regnskapsføres. Hvis et selskap skulle gi aksjer, i stedet for opsjoner, til ansatte, ville alle være enige om at selskapets kostnader for denne transaksjonen ville være det kontanter det ellers ville ha fått hvis det hadde solgt aksjene til dagens markedspris til investorer. Det er akkurat det samme med aksjeopsjoner. Når et selskap gir opsjoner til ansatte, gir det muligheten til å motta kontanter fra garantistene som kan ta de samme alternativene og selge dem i et konkurransedyktig marked for valg til investorer. Warren Buffett gjorde dette poenget grafisk i en kolonne i Washington Post 9 april 2002 da han sa: Berkshire Hathaway vil gjerne motta alternativer i stedet for kontanter for mange av de varer og tjenester vi selger Amerika. Å gi opsjoner til ansatte i stedet for å selge dem til leverandører eller investorer via garantistyrker innebærer et faktisk tap av kontanter til firmaet. Det kan selvsagt være rimeligere hevdet at kontanter som gis ved å utstede opsjoner til ansatte, i stedet for å selge dem til investorer, kompenseres av det kontanter selskapet opprettholder ved å betale sine ansatte mindre penger. Som to anerkjente økonomer, Burton G. Malkiel og William J. Baumol, notert i en 4 april 2002, Wall Street Journal-artikkel: Et nytt entreprenørfirma kan ikke være i stand til å yte den kontantkompensasjon som trengs for å tiltrekke fremragende arbeidstakere. I stedet kan det tilby aksjeopsjoner. Men Malkiel og Baumol følger dessverre ikke sin observasjon til sin logiske konklusjon. For hvis kostnaden for aksjeopsjoner ikke er universelt innlemmet i måling av nettoinntekt, vil selskaper som gir opsjoner, undergrave kompensasjonskostnadene, og det vil ikke være mulig å sammenligne lønnsomhet, produktivitet og kapitalbasert tiltak med økonomisk tilsvarende selskaper som bare har strukturert deres kompensasjonssystem på en annen måte. Den følgende hypotetiske illustrasjonen viser hvordan det kan skje. Tenk deg to selskaper, KapCorp og MerBod, som konkurrerer i nøyaktig samme bransje. De to er bare forskjellig i strukturen av deres kompensasjonspakker. KapCorp betaler sine arbeidere 400.000 i total kompensasjon i form av kontanter i løpet av året. I begynnelsen av året utsteder det også gjennom en tegningsordning 100.000 verdier av opsjoner i kapitalmarkedet, som ikke kan utøves i ett år, og det krever at de ansatte bruker 25 av deres kompensasjon for å kjøpe de nyutstedte opsjonene. Netto kontantstrøm til KapCorp er 300.000 (400.000 i kompensasjonskostnad mindre enn 100.000 fra salget av opsjonene). MerBods tilnærming er bare litt annerledes. Den betaler sine arbeidere 300.000 i kontanter og gir dem direkte 100.000 verdier av opsjoner i begynnelsen av året (med samme ettårig treningsbegrensning). Økonomisk sett er de to posisjonene identiske. Hvert selskap har betalt totalt 400.000 i erstatning, hver har utstedt 100.000 verdier av opsjoner, og for hver netto kontantstrøm utgjør 300.000 etter at kontantene mottatt fra utstedelsen av opsjonene trekkes fra kontanter brukt til kompensasjon. Ansatte hos begge selskapene har samme 100.000 opsjoner i løpet av året, og gir samme motivasjon, incitament og retensjonseffekter. Hvor legitim er en regnskapsstandard som tillater to økonomisk identiske transaksjoner til å produsere radikalt forskjellige tall. Ved utarbeidelsen av årsregnskapet vil KapCorp bestille kompensasjonskostnader på 400.000 og vise 100.000 opsjoner i balansen på en egenkapitalkonto. Hvis kostnaden for opsjoner utstedt til ansatte ikke regnskapsføres som en kostnad, vil MerBod imidlertid bestille en kompensasjonskostnad på bare 300.000 og ikke vise noen opsjoner utstedt i balansen. Forutsatt ellers identiske inntekter og kostnader, vil det se ut som om MerBods inntjening var 100.000 høyere enn KapCorps. MerBod vil også synes å ha en lavere egenkapitalbase enn KapCorp, selv om økningen i antall utestående aksjer i hvert fall vil være det samme for begge selskapene dersom alle opsjoner utøves. Som følge av lavere kompensasjonskostnad og lavere egenkapitalposisjon, vil MerBods ytelse ved de fleste analytiske tiltak ser ut til å være langt overlegen til KapCorps. Denne forvrengningen er selvsagt gjentatt hvert år at de to firmaene velger de forskjellige kompensasjonsformene. Hvor legitim er en regnskapsstandard som tillater to økonomisk identiske transaksjoner til å produsere radikalt forskjellige tall. Fallacy 2: Kostnaden for ansattes aksjeopsjoner kan ikke estimeres Noen motstandere av opsjonsutgifter forsvarer sin posisjon på praktisk, ikke konseptuell grunnlag. Alternativ-prismodeller kan virke, sier de, som en veiledning for verdsettelse av børsnoterte alternativer. Men de kan ikke fange verdien av ansatteopsjoner, som er private kontrakter mellom selskapet og ansatt for illikvide instrumenter som ikke kan fritt selges, byttes, pantsatt som sikkerhet eller sikres. Det er sant at en instrumentets mangel på likviditet generelt vil redusere verdien til innehaveren. Men innehaverens likviditetstap gjør ingen forskjell på hva det koster utstederen å skape instrumentet med mindre utstederen på en eller annen måte drar nytte av mangel på likviditet. Og for aksjeopsjoner har fraværet av et flytende marked liten effekt på verdien til innehaveren. Den flotte skjønnheten av alternativ-prismodeller er at de er basert på egenskapene til den underliggende aksjen. Det er nettopp hvorfor de har bidratt til den ekstraordinære veksten av opsjonsmarkedene de siste 30 årene. Black-Scholes-prisen på et alternativ er lik verdien av en portefølje av aksjer og kontanter som styres dynamisk for å kopiere utbetalingene til det alternativet. Med en helt likvide beholdning kunne en ellers ubegrenset investor helt sikre en opsjonsrisiko og trekke ut verdien ved å selge kort replikerende portefølje av aksjer og kontanter. I så fall vil likviditetsrabatten på opsjonsverdien være minimal. Og det gjelder selv om det ikke var noe marked for handel alternativet direkte. Likviditetenes mangel på markeder i aksjeopsjoner fører derfor ikke til rabatt i opsjonsverdien til innehaveren. Investeringsbanker, kommersielle banker og forsikringsselskaper har nå gått langt utover den grunnleggende, 30-årige Black-Scholes modellen for å utvikle tilnærminger til prising av alle mulige alternativer: Standard seg. Eksotiske. Alternativer handlet gjennom mellommenn, over disk, og på utveksling. Alternativer knyttet til valutasvingninger. Alternativer innebygd i komplekse verdipapirer som konvertibel gjeld, foretrukket lager eller gjeldsgjeld som boliglån med forskuddsbetaling eller rentedeksler og - gulv. En hel underindustri har utviklet seg for å hjelpe enkeltpersoner, selskaper og pengemarkedsforvaltere å kjøpe og selge disse komplekse verdipapirene. Nåværende finansiell teknologi tillater absolutt at bedrifter skal inkludere alle funksjonene til ansattes aksjeopsjoner i en prismodell. Noen få investeringsbanker vil til og med sitere priser for ledere som ønsker å sikre eller selge sine aksjeopsjoner før opptjening, hvis deres selskaps opsjonsplan tillater det. Selvfølgelig estimerer formelbaserte eller garantistyrere om kostnaden for ansatteopsjoner er mindre presise enn kontantutbetalinger eller delstilskudd. Men regnskapet bør streve for å være omtrent rett i å reflektere økonomisk virkelighet i stedet for nettopp feil. Ledere stammer rutinemessig på estimater for viktige kostnadsposter, for eksempel avskrivninger på anlegg og utstyr og avsetninger mot ansvarsforpliktelser, som fremtidige miljøopprensninger og bosetninger fra produktansvar og andre rettssaker. Ved beregning av kostnadene for ansattepensjon og andre pensjonsytelser bruker forvaltere aktuarmessige estimater av fremtidige renter, ansettelsespensjon, ansattes pensjonsdato, lengden på arbeidstakerne og deres ektefeller, og økningen av fremtidige medisinske kostnader. Prismodeller og omfattende erfaring gjør det mulig å estimere kostnaden for aksjeopsjoner utstedt i en gitt periode med en presisjon som er sammenlignbar med eller større enn mange av disse andre elementene som allerede vises på selskapsinntekter og balanser. Ikke alle innvendingene mot å bruke Black-Scholes og andre opsjonsvurderingsmodeller er basert på vanskeligheter med å estimere kostnaden for tildelte opsjoner. For eksempel hevdet John DeLong, i et Paper of Competitive Enterprise Institute i juni 2002 med tittelen The Stock Options Controversy og The New Economy, at selv om en verdi ble beregnet ut fra en modell, ville beregningen kreve justering for å gjenspeile verdien til den ansatte. Han er bare halvparten riktig. Ved å betale ansatte med egne aksjer eller opsjoner, tvinger selskapet seg til å holde svært ikke-diversifiserte finansielle porteføljer, en risiko som ytterligere blir kompensert av investeringen av den medarbeiders egen menneskelige kapital i selskapet også. Siden nesten alle enkeltpersoner er risikofylte, kan vi forvente at ansatte skal legge betydelig lavere verdi på deres opsjonspakke enn andre, bedre diversifiserte investorer. Estimater av omfanget av denne risikovurderingsprisen for ansattrisiko, som det noen ganger kalles fra 20 til 50, avhengig av volatiliteten til den underliggende aksjen og graden av diversifisering av medarbeiderporteføljen. Eksistensen av denne dødvektskostnaden brukes noen ganger til å rettferdiggjøre den tilsynelatende store omfanget av opsjonsbasert godtgjørelse utlevert til toppledere. Et selskap som for eksempel søker å belønne sin administrerende direktør med 1 million i opsjoner som er verdt 1000 hver i markedet, kan (kanskje perversivt) på grunn av at det skal utstede 2000 i stedet for 1000 opsjoner fordi opsjonene fra konsernsjefene er mulige bare 500 hver. (Vi vil påpeke at denne begrunnelsen validerer vårt tidligere punkt at alternativene er en erstatning for kontanter.) Men selv om det muligens kan være rimelig å ta hensyn til dødvektskostnad når man bestemmer hvor mye egenkapitalbasert kompensasjon (som opsjoner) skal inkludere i en lederpakke, er det absolutt ikke rimelig å la dødevektskostnader påvirke måten selskapene registrerer kostnadene ved pakkene. Regnskapet reflekterer selskapets økonomiske perspektiv, ikke de enheter (herunder ansatte) som det handler om. Når et selskap selger et produkt til en kunde, for eksempel, trenger det ikke å verifisere hva produktet er verdt for den enkelte. Det teller forventet kontantbetaling i transaksjonen som omsetning. På samme måte, når selskapet kjøper et produkt eller en tjeneste fra en leverandør, undersøker den ikke om den betalte prisen var større eller mindre enn leverandørene kostet eller hva leverandøren kunne ha mottatt dersom det solgte produktet eller tjenesten andre steder. Selskapet registrerer kjøpesummen som kontanter eller kontantekvivalenter den ofrede for å skaffe seg godet eller tjenesten. Anta at en klærprodusent skulle bygge et treningssenter for sine ansatte. Selskapet ville ikke gjøre det for å konkurrere med treningssenter. Det vil bygge senteret for å generere høyere inntekter fra økt produktivitet og kreativitet til sunnere, lykkere ansatte og å redusere kostnader som følge av ansattes omsetning og sykdom. Kostnaden for selskapet er klart kostnaden for å bygge og vedlikeholde anlegget, ikke verdien som de enkelte ansatte kan plassere på den. Kostnaden for treningssenteret er regnskapsført som en periodisk kostnad, løst tilpasset forventet inntektsøkning og reduksjon i ansattes kostnader. Den eneste fornuftige begrunnelsen vi har sett for å koste utøvende opsjoner under markedsverdien, kommer fra observasjonen om at mange opsjoner blir fortapt når ansatte forlater eller blir utøvet for tidlig på grunn av risikovilligheten til ansatte. I disse tilfellene blir eksisterende aksjeeiere fortynnet mindre enn det ellers ville være, eller slet ikke, og dermed redusere selskapets kompensasjonskostnad. Selv om vi er enige med den grunnleggende logikken i dette argumentet, kan virkningen av fortabelse og tidlig utøvelse på teoretiske verdier være grovt overdrevet. (Se den virkelige effekten av fortabelse og tidlig opplæring i slutten av denne artikkelen.) Virkelige konsekvenser av fortabelse og tidlig opplæring I motsetning til kontantlønn, kan opsjoner ikke overføres fra den enkelte tildelt dem til noen andre. Ikke-overførbarhet har to effekter som kombinerer for å gjøre ansattealternativer mindre verdifulle enn konvensjonelle opsjoner som handles i markedet. For det første mister ansatte sine opsjoner dersom de forlater selskapet før opsjonene er opptjent. For det andre har ansatte en tendens til å redusere risikoen ved å utøve interesserte aksjeopsjoner mye tidligere enn en veldiversifisert investor ville, og dermed redusere potensialet for en mye høyere utbytte dersom de hadde opsjonene til forfall. Ansatte med faste opsjoner som er i pengene vil også utøve dem når de slutter, siden de fleste bedrifter krever at ansatte skal bruke eller miste alternativene ved avreise. In both cases, the economic impact on the company of issuing the options is reduced, since the value and relative size of existing shareholders stakes are diluted less than they could have been, or not at all. Recognizing the increasing probability that companies will be required to expense stock options, some opponents are fighting a rearguard action by trying to persuade standard setters to significantly reduce the reported cost of those options, discounting their value from that measured by financial models to reflect the strong likelihood of forfeiture and early exercise. Current proposals put forth by these people to FASB and IASB would allow companies to estimate the percentage of options forfeited during the vesting period and reduce the cost of option grants by this amount. Also, rather than use the expiration date for the option life in an option-pricing model, the proposals seek to allow companies to use an expected life for the option to reflect the likelihood of early exercise. Using an expected life (which companies may estimate at close to the vesting period, say, four years) instead of the contractual period of, say, ten years, would significantly reduce the estimated cost of the option. Some adjustment should be made for forfeiture and early exercise. But the proposed method significantly overstates the cost reduction since it neglects the circumstances under which options are most likely to be forfeited or exercised early. When these circumstances are taken into account, the reduction in employee option costs is likely to be much smaller. First, consider forfeiture. Using a flat percentage for forfeitures based on historical or prospective employee turnover is valid only if forfeiture is a random event, like a lottery, independent of the stock price. In reality, however, the likelihood of forfeiture is negatively related to the value of the options forfeited and, hence, to the stock price itself. People are more likely to leave a company and forfeit options when the stock price has declined and the options are worth little. But if the firm has done well and the stock price has increased significantly since grant date, the options will have become much more valuable, and employees will be much less likely to leave. If employee turnover and forfeiture are more likely when the options are least valuable, then little of the options total cost at grant date is reduced because of the probability of forfeiture. The argument for early exercise is similar. It also depends on the future stock price. Employees will tend to exercise early if most of their wealth is bound up in the company, they need to diversify, and they have no other way to reduce their risk exposure to the companys stock price. Senior executives, however, with the largest option holdings, are unlikely to exercise early and destroy option value when the stock price has risen substantially. Often they own unrestricted stock, which they can sell as a more efficient means to reduce their risk exposure. Or they have enough at stake to contract with an investment bank to hedge their option positions without exercising prematurely. As with the forfeiture feature, the calculation of an expected option life without regard to the magnitude of the holdings of employees who exercise early, or to their ability to hedge their risk through other means, would significantly underestimate the cost of options granted. Option-pricing models can be modified to incorporate the influence of stock prices and the magnitude of employees option and stock holdings on the probabilities of forfeiture and early exercise. (See, for example, Mark Rubinsteins Fall 1995 article in the Journal of Derivatives . On the Accounting Valuation of Employee Stock Options.) The actual magnitude of these adjustments needs to be based on specific company data, such as stock price appreciation and distribution of option grants among employees. The adjustments, properly assessed, could turn out to be significantly smaller than the proposed calculations (apparently endorsed by FASB and IASB) would produce. Indeed, for some companies, a calculation that ignores forfeiture and early exercise altogether could come closer to the true cost of options than one that entirely ignores the factors that influence employees forfeiture and early exercise decisions. Fallacy 3: Stock Option Costs Are Already Adequately Disclosed Another argument in defense of the existing approach is that companies already disclose information about the cost of option grants in the footnotes to the financial statements. Investors and analysts who wish to adjust income statements for the cost of options, therefore, have the necessary data readily available. We find that argument hard to swallow. As we have pointed out, it is a fundamental principle of accounting that the income statement and balance sheet should portray a companys underlying economics. Relegating an item of such major economic significance as employee option grants to the footnotes would systematically distort those reports. But even if we were to accept the principle that footnote disclosure is sufficient, in reality we would find it a poor substitute for recognizing the expense directly on the primary statements. For a start, investment analysts, lawyers, and regulators now use electronic databases to calculate profitability ratios based on the numbers in companies audited income statements and balance sheets. An analyst following an individual company, or even a small group of companies, could make adjustments for information disclosed in footnotes. But that would be difficult and costly to do for a large group of companies that had put different sorts of data in various nonstandard formats into footnotes. Clearly, it is much easier to compare companies on a level playing field, where all compensation expenses have been incorporated into the income numbers. Whats more, numbers divulged in footnotes can be less reliable than those disclosed in the primary financial statements. For one thing, executives and auditors typically review supplementary footnotes last and devote less time to them than they do to the numbers in the primary statements. As just one example, the footnote in eBays FY 2000 annual report reveals a weighted average grant-date fair value of options granted during 1999 of 105.03 for a year in which the weighted average exercise price of shares granted was 64.59. Just how the value of options granted can be 63 more than the value of the underlying stock is not obvious. In FY 2000, the same effect was reported: a fair value of options granted of 103.79 with an average exercise price of 62.69. Apparently, this error was finally detected, since the FY 2001 report retroactively adjusted the 1999 and 2000 average grant-date fair values to 40.45 and 41.40, respectively. We believe executives and auditors will exert greater diligence and care in obtaining reliable estimates of the cost of stock options if these figures are included in companies income statements than they currently do for footnote disclosure. Our colleague William Sahlman in his December 2002 HBR article, Expensing Options Solves Nothing, has expressed concern that the wealth of useful information contained in the footnotes about the stock options granted would be lost if options were expensed. But surely recognizing the cost of options in the income statement does not preclude continuing to provide a footnote that explains the underlying distribution of grants and the methodology and parameter inputs used to calculate the cost of the stock options. Some critics of stock option expensing argue, as venture capitalist John Doerr and FedEx CEO Frederick Smith did in an April 5, 2002, New York Times column, that if expensing were required, the impact of options would be counted twice in the earnings per share: first as a potential dilution of the earnings, by increasing the shares outstanding, and second as a charge against reported earnings. The result would be inaccurate and misleading earnings per share. We have several difficulties with this argument. First, option costs only enter into a (GAAP-based) diluted earnings-per-share calculation when the current market price exceeds the option exercise price. Thus, fully diluted EPS numbers still ignore all the costs of options that are nearly in the money or could become in the money if the stock price increased significantly in the near term. Second, relegating the determination of the economic impact of stock option grants solely to an EPS calculation greatly distorts the measurement of reported income, would not be adjusted to reflect the economic impact of option costs. These measures are more significant summaries of the change in economic value of a company than the prorated distribution of this income to individual shareholders revealed in the EPS measure. This becomes eminently clear when taken to its logical absurdity: Suppose companies were to compensate all their suppliersof materials, labor, energy, and purchased serviceswith stock options rather than with cash and avoid all expense recognition in their income statement. Their income and their profitability measures would all be so grossly inflated as to be useless for analytic purposes only the EPS number would pick up any economic effect from the option grants. Our biggest objection to this spurious claim, however, is that even a calculation of fully diluted EPS does not fully reflect the economic impact of stock option grants. The following hypothetical example illustrates the problems, though for purposes of simplicity we will use grants of shares instead of options. The reasoning is exactly the same for both cases. Lets say that each of our two hypothetical companies, KapCorp and MerBod, has 8,000 shares outstanding, no debt, and annual revenue this year of 100,000. KapCorp decides to pay its employees and suppliers 90,000 in cash and has no other expenses. MerBod, however, compensates its employees and suppliers with 80,000 in cash and 2,000 shares of stock, at an average market price of 5 per share. The cost to each company is the same: 90,000. But their net income and EPS numbers are very different. KapCorps net income before taxes is 10,000, or 1.25 per share. By contrast, MerBods reported net income (which ignores the cost of the equity granted to employees and suppliers) is 20,000, and its EPS is 2.00 (which takes into account the new shares issued). Of course, the two companies now have different cash balances and numbers of shares outstanding with a claim on them. But KapCorp can eliminate that discrepancy by issuing 2,000 shares of stock in the market during the year at an average selling price of 5 per share. Now both companies have closing cash balances of 20,000 and 10,000 shares outstanding. Under current accounting rules, however, this transaction only exacerbates the gap between the EPS numbers. KapCorps reported income remains 10,000, since the additional 10,000 value gained from the sale of the shares is not reported in net income, but its EPS denominator has increased from 8,000 to 10,000. Consequently, KapCorp now reports an EPS of 1.00 to MerBods 2.00, even though their economic positions are identical: 10,000 shares outstanding and increased cash balances of 20,000. The people claiming that options expensing creates a double-counting problem are themselves creating a smoke screen to hide the income-distorting effects of stock option grants. The people claiming that options expensing creates a double-counting problem are themselves creating a smoke screen to hide the income-distorting effects of stock option grants. Indeed, if we say that the fully diluted EPS figure is the right way to disclose the impact of share options, then we should immediately change the current accounting rules for situations when companies issue common stock, convertible preferred stock, or convertible bonds to pay for services or assets. At present, when these transactions occur, the cost is measured by the fair market value of the consideration involved. Why should options be treated differently Fallacy 4: Expensing Stock Options Will Hurt Young Businesses Opponents of expensing options also claim that doing so will be a hardship for entrepreneurial high-tech firms that do not have the cash to attract and retain the engineers and executives who translate entrepreneurial ideas into profitable, long-term growth. This argument is flawed on a number of levels. For a start, the people who claim that option expensing will harm entrepreneurial incentives are often the same people who claim that current disclosure is adequate for communicating the economics of stock option grants. The two positions are clearly contradictory. If current disclosure is sufficient, then moving the cost from a footnote to the balance sheet and income statement will have no market effect. But to argue that proper costing of stock options would have a significant adverse impact on companies that make extensive use of them is to admit that the economics of stock options, as currently disclosed in footnotes, are not fully reflected in companies market prices. More seriously, however, the claim simply ignores the fact that a lack of cash need not be a barrier to compensating executives. Rather than issuing options directly to employees, companies can always issue them to underwriters and then pay their employees out of the money received for those options. Considering that the market systematically puts a higher value on options than employees do, companies are likely to end up with more cash from the sale of externally issued options (which carry with them no deadweight costs) than they would by granting options to employees in lieu of higher salaries. Even privately held companies that raise funds through angel and venture capital investors can take this approach. The same procedures used to place a value on a privately held company can be used to estimate the value of its options, enabling external investors to provide cash for options about as readily as they provide cash for stock. Thats not to say, of course, that entrepreneurs should never get option grants. Venture capital investors will always want employees to be compensated with some stock options in lieu of cash to be assured that the employees have some skin in the game and so are more likely to be honest when they tout their companys prospects to providers of new capital. But that does not preclude also raising cash by selling options externally to pay a large part of the cash compensation to employees. We certainly recognize the vitality and wealth that entrepreneurial ventures, particularly those in the high-tech sector, bring to the U. S. economy. A strong case can be made for creating public policies that actively assist these companies in their early stages, or even in their more established stages. The nation should definitely consider a regulation that makes entrepreneurial, job-creating companies healthier and more competitive by changing something as simple as an accounting journal entry. But we have to question the effectiveness of the current rule, which essentially makes the benefits from a deliberate accounting distortion proportional to companies use of one particular form of employee compensation. After all, some entrepreneurial, job-creating companies might benefit from picking other forms of incentive compensation that arguably do a better job of aligning executive and shareholder interests than conventional stock options do. Indexed or performance options, for example, ensure that management is not rewarded just for being in the right place at the right time or penalized just for being in the wrong place at the wrong time. A strong case can also be made for the superiority of properly designed restricted stock grants and deferred cash payments. Yet current accounting standards require that these, and virtually all other compensation alternatives, be expensed. Are companies that choose those alternatives any less deserving of an accounting subsidy than Microsoft, which, having granted 300 million options in 2001 alone, is by far the largest issuer of stock options A less distorting approach for delivering an accounting subsidy to entrepreneurial ventures would simply be to allow them to defer some percentage of their total employee compensation for some number of years, which could be indefinitelyjust as companies granting stock options do now. That way, companies could get the supposed accounting benefits from not having to report a portion of their compensation costs no matter what form that compensation might take. What Will Expensing Involve Although the economic arguments in favor of reporting stock option grants on the principal financial statements seem to us to be overwhelming, we do recognize that expensing poses challenges. For a start, the benefits accruing to the company from issuing stock options occur in future periods, in the form of increased cash flows generated by its option motivated and retained employees. The fundamental matching principle of accounting requires that the costs of generating those higher revenues be recognized at the same time the revenues are recorded. This is why companies match the cost of multiperiod assets such as plant and equipment with the revenues these assets produce over their economic lives. In some cases, the match can be based on estimates of the future cash flows. In expensing capitalized software-development costs, for instance, managers match the costs against a predicted pattern of benefits accrued from selling the software. In the case of options, however, managers would have to estimate an equivalent pattern of benefits arising from their own decisions and activities. That would likely introduce significant measurement error and provide opportunities for managers to bias their estimates. We therefore believe that using a standard straight-line amortization formula will reduce measurement error and management bias despite some loss of accuracy. The obvious period for the amortization is the useful economic life of the granted option, probably best measured by the vesting period. Thus, for an option vesting in four years, 148 of the cost of the option would be expensed through the income statement in each month until the option vests. This would treat employee option compensation costs the same way the costs of plant and equipment or inventory are treated when they are acquired through equity instruments, such as in an acquisition. In addition to being reported on the income statement, the option grant should also appear on the balance sheet. In our opinion, the cost of options issued represents an increase in shareholders equity at the time of grant and should be reported as paid-in capital. Some experts argue that stock options are more like contingent liability than equity transactions since their ultimate cost to the company cannot be determined until employees either exercise or forfeit their options. This argument, of course, ignores the considerable economic value the company has sacrificed at time of grant. Whats more, a contingent liability is usually recognized as an expense when it is possible to estimate its value and the liability is likely to be incurred. At time of grant, both these conditions are met. The value transfer is not just probable it is certain. The company has granted employees an equity security that could have been issued to investors and suppliers who would have given cash, goods, and services in return. The amount sacrificed can also be estimated, using option-pricing models or independent estimates from investment banks. There has to be, of course, an offsetting entry on the asset side of the balance sheet. FASB, in its exposure draft on stock option accounting in 1994, proposed that at time of grant an asset called prepaid compensation expense be recognized, a recommendation we endorse. FASB, however, subsequently retracted its proposal in the face of criticism that since employees can quit at any time, treating their deferred compensation as an asset would violate the principle that a company must always have legal control over the assets it reports. We feel that FASB capitulated too easily to this argument. The firm does have an asset because of the option grantpresumably a loyal, motivated employee. Even though the firm does not control the asset in a legal sense, it does capture the benefits. FASBs concession on this issue subverted substance to form. Finally, there is the issue of whether to allow companies to revise the income number theyve reported after the grants have been issued. Some commentators argue that any recorded stock option compensation expense should be reversed if employees forfeit the options by leaving the company before vesting or if their options expire unexercised. But if companies were to mark compensation expense downward when employees forfeit their options, should they not also mark it up when the share price rises, thereby increasing the market value of the options Clearly, this can get complicated, and it comes as no surprise that neither FASB nor IASB recommends any kind of postgrant accounting revisions, since that would open up the question of whether to use mark-to-market accounting for all types of assets and liabilities, not just share options. At this time, we dont have strong feelings about whether the benefits from mark-to-market accounting for stock options exceed the costs. But we would point out that people who object to estimating the cost of options granted at time of issue should be even less enthusiastic about reestimating their options cost each quarter. We recognize that options are a powerful incentive, and we believe that all companies should consider them in deciding how to attract and retain talent and align the interests of managers and owners. But we also believe that failing to record a transaction that creates such powerful effects is economically indefensible and encourages companies to favor options over alternative compensation methods. It is not the proper role of accounting standards to distort executive and employee compensation by subsidizing one form of compensation relative to all others. Companies should choose compensation methods according to their economic benefitsnot the way they are reported. It is not the proper role of accounting standards to distort executive and employee compensation by subsidizing one form of compensation relative to all others. A version of this article appeared in the March 2003 issue of Harvard Business Review .
No comments:
Post a Comment